Her følger en oversikt over Kjerringviks historie.  Du kan lese mer om dette og området rundt i bl.a.:

• Lorens Berg, Tjølling – en bygdebok fra 1915.  Boken er tilgjengelig digitalt på: https://www.nb.no/nbsok/nb/89d102c6494e57ed5f29585ccb448a87?lang=no#0
  Boken har mange gode skildringer av Tjølling og området rundt Kjerringvik i tidligere tider og opplysningene er fremdeles aktuelle selv om boken er over 100 år gammel.
  
• Tjølling Bygdebok i tre bind utgitt av Tjølling kommune i 1974. Også denne er tilgjengelig digitalt på:
  https://www.nb.no/nbsok/nb/e62251ec44cf95f30985cd2cffa1c2b1?lang=no#0
  Bind 1 omhandler kulturhistorien og de to øvrige bindene gir inngående oversikter over eiendommer og de enkelte gårdene i området.
  
• «Kjerringvik en bildebok med historisk sus»
  Dette er en virkelig flott lokalhistorisk bok med bidrag fra flere av Kjerringviks innbyggere og med et rikt tilfang av illustrasjoner.  Utgitt av «Kjerringrådet» i 2014 (redaktør Jorunn Andersen). Mange morsomme og gode skildringer av Kjerringvik-beboere gjennom tidene.   En del utdrag  er brukt her – det anbefales å lese boken i sin helhet!
  
• Tjøllingminner.  Utgitt av Tjølling historielag.  Foreløpig 6 hefter med ulike artikler om livet i Tjølling før i tiden.  Kjerringvik er omtalt i flere av heftene.  Fås kjøpt bl.a. på Hem Gartneri.

Mye av stoffet videre i denne artikkelen er basert på kildene som er nevnt ovenfor. Du kan også gå inn på turforslag og «Historisk rute» på Kjerringviks hjemmesider  hvor du finner beskrivelse av historiske funnsteder i Kjerringvik og området rundt.

Beliggenheten

Kjerringvik ligger på Torsøy, den delen av Tjølling som «stikker ut» i havet og som er avgrenset av Rv 303 mellom Sandefjord og Larvik i Nord. Helt opp til vikingtiden, ca år 900, var dette en egen øy adskilt fra fastlandet med et grunt eide som gikk fra indre Viksfjord ved Skisaker – Hovland, videre gjennom Holkekilmyra-området og mot Hemskilen til Sandefjordsfjorden. Dybden var nok bare noen få meter, og eidet må ha vært nokså smalt, men godt nok til at man kunne ro båter gjennom og unngå det værutsatte området mellom Eftang og Kjerringvik.  På den tiden kunne man fortsette gjennom tilsvarende trange sund mot Tønsbergfjorden via Sandefjord, da både Vesterøya og Østerøya var egne øyer på den tiden.  Landhevningen gjorde at disse gamle ferdselsveiene etter hvert ble uaktuelle.

Selve «Kjerringvik» er området fra Leståsen (der hvor «Kjerrringvik-skiltet» står) og ut mot havet. I vest grenser Kjerringvik mot Fjellvik, selv om Fjellvik av mange regnes som en del av Kjerringvik.

Kjerringvik har navnet sitt etter Kjerringberget. Navnet «Kjerringberget» har noe uklart opphav, men mye tyder på at Kjerringbergets utseende gir oss svaret. Fjellpartiet som består av to topper med et dalsøkk mellom er et gammelt landemerke for sjøfarere, altså et viktig punkt for sjøfarten i dette distriktet. Utenfra ser de to ”god-runde” toppene ut som ”ei Kjærring” dvs. som kvinnebryst!

Det finnes gamle uttrykk som fiskerne herfra brukte: ”Kjærringa vannær” ,”Kjærringskrevet ” og ”Han biter`nte før kjærringa vannær ”  – da var fiskeren dratt så langt til havs at han kunne se vann mellom de to toppene på Kjerringberjet – altså i Kjærringskrevet.

Gårdene Bergan Ytre og Hovland Nordre hadde grenser som endte i sjøen ved Kjerringvik.  Hovland Nordre eide den nordre og søndre holmen, de som tidligere ble kalt Hovlandholmene, som i dag er Måkeholmen og Martaholmen.  Det var særlig tilgangen til fiske og havneplass som var av stor viktighet for gårdene.  Alle matrikkelgårdene på Torsøy-halvøya hadde grenser som gikk ut i sjøen, det sier oss at fiske var like viktig som jordbruk.

Det er laget et eget turforslag («historisk rute») med beskrivelse av gårdene og området rundt Kjerringvik som du kan finne her. 

Fra Steinalder til permanent bosetning – 1.500 f.Kr. til 1720

Områdene rundt Kjerringvik har vært befolket helt fra steinalderen (trolig fra rundt 1000 år f.kr.).  Vi finner flere boplasser fra denne tiden og fra jernalderen (500 år f.kr og frem til 1030). I Kjerringvik er ingen direkte funn gjort, men bl.a. er det funnet 2 steinalderboplasser ved Fjellvik. I området mellom Såtås og Kjerringberget er det avdekket store boplasser med rester etter flintredskaper. På toppen av Såtås og flere steder lenger inn i landskapet er det funnet gravhauger fra jernalderen. Disse funnene er nærmere beskrevet i turforslaget «Historisk rute».  Kjerringvik med sine gode havneforhold og fiskemuligheter har vært viktig for befolkningen helt fra de tidligste tider.

Bildet under er kopien av «Klåstadskipet» som ble funnet i 1893 og ofte betegnes som «Norges fjerde vikingskip».  Skipet ble først gravd ut i 1970 og står nå utstilt på Slottsfjellmuseet i Tønsberg. Til forskjell fra Oseberg-, Tune- og Gokstad-skipet er dette ikke et skip fra gravhaug, men et handelsfartøy (en knarr) som trolig ganske enkelt har drevet på land og sunket på grunt vann i Klåstadkilen.  Skipet er datert til år 998. Kjølen er litt over 16 meter, litt mindre enn Gokstadskipet og er bygget av eik med øvre bordganger av furu og med øvre spanter av bøk.  Skipet hadde om bord en last med brynestein-emner fra Eidsborg i Telemark da det forliste.  Det er laget en kopi av Klåstadskipet som ble sjøsatt i 2018 og har navnet «Saga Farmann».  Man kan lett tenke seg at liknende skip besøkte Kjerrringvik.

Mellom ca år 700 og 900 var Tjølling et maktsentrum med Norges første «by» Kaupang rett i nærheten – på den andre siden av Viksfjord.  I september 2019 ble det gjort viktige og interessante funn av gull-blikk fra 700-800 tallet, flere vekter, beltespenner etc. på gården Nordre Hovland, en av de eldste gårdene på Torsøy. Det antas at det har vært gårdsdrift her i mer enn 1.500 år. 

Funnet av gullblikk indikerer et høvdingsete, og georadar avdekket rester etter en stor gildehall med lengde på hele 36 meter – det er lengre enn den rekonstruerte gildehallen på Borre (se bildet nedenfor). Dette viser at Hovland med Kjerringvik og omegn må ha spilt en betydelig rolle.  Funnet gjør at man må revurdere noe av oppfatningen av områdets historie. Tidligere antok man at handelsplassen Kaupang hovedsakelig var en handelsplass som ble brukt om sommeren og hvor det da var en stor tilstrømming av folk, mens det om vinteren var forholdsvis beskjeden bosetning.  Nå tyder de nye funnene på at permanent bosetning med til dels store «gårder» har eksistert både på Hovland og Kaupang.  Det har vært spekulert på om også Holtan (mellom Kjerringvik og Såtas) – eventuelt sammen med   Hovlandgårdene kan ha vært et kongssete for Halvdan Svartes sønnesønn Halvdan Øysteinsson av Ynglingeætten. Snorre nevner i Ynglingesaga at Halvdan var en stor hærmann som var lenge i viking og vant seg gods.  Han skal ha vært raus med gaver, men gjerrig på maten (!).  Halvdans kongsgård kaltes Holtar og der døde han ifølge skaldekvadet, men fikk sin haug på Borre. Flere historikere har skrevet om dette basert på sagakildene, men det er naturlig nok vanskelig å finne faktiske holdepunkter. Det nye funnet i 2019 på Hovland kan bestyrke teorien om en viktig kongsgård i området.

Til sammen dannet disse bosetningen (sammen med andre i området) et viktig politisk og økonomisk senter i Norge i 200 år mellom ca år 700 og 900. Området hadde trolig sterke forbindelser til Danmark

Gjennom hele middelalderen frem til reformasjonen i 1537 foregikk det en større omfordeling av eierskapet til jord i form av oppstykking av gårdene som opprinnelig var selveierbruk. Dels skyldes dette befolkningsøkning frem til Svartedauden, og dels overtok kirken og klostre mer og mer av jorden i form av gaver eller kjøp. Også en del adelsmenn og godseiere drev systematisk oppkjøp. Resultatet var mindre selveiende gårder med dårligere bærekraft. Svartedauden og den generelle tilbakegangen i Norge var dessuten en viktig årsak –  etter Svartedauden lå mange av gårdene brakk.  Området hadde frem til 1700-tallet en del skog, men på grunn av stor hugst var det deretter  lite drivverdig skog.  Området hadde heller ingen mineralforekomster – den andre store vekstnæringene i Norge sammen med skogsdrift fra 1600-tallet og fremover. Økonomisk vekst skjedde i skogsbygdene i innlandet, og opp mot Kongsberg. Dyrkingsarealet var dessuten på det nærmeste utnyttet. Etter reformasjonen konfiskerte kongen kirkens eiendommer og frem til grevskapet ble opprettet i 1671 var tiden preget av tilbakegang og stagnasjon.

Grevskapstiden 1671 – 1821 innebar ikke noe stort økonomisk oppsving, selv om det er på denne tiden Kjerringvik etableres (1720).  Økonomisk vekst foregikk mer i innlandet i form av skogsdrift og gruvedrift. Selv om hele området tilhørte grevskapet var eiendomsretten til de enkelte eiendommene veldig oppstykket.  Som et eksempel kan nevnes de tre Hovlandgårdene Hovland Nordre, Hovland Mellom og Hovland Søndre, hadde forskjellig eierstatus selv om de ligger helt inntil hverandre og en gang stammet fra samme gård.  Hovland Nordre var hele tiden selveiet av bønder, mens Hovland Mellom stort sett var grevegods og Hovland Søndre var selveiende, men med parter eid av greven.  Man regner med at greven på det meste (rundt 1750) eide direkte ca. 51% av jorden i Tjølling. 

Som uthavn og fiskeplass er Kjerringvik eldgammel.  Tjøllingpresten eide part i Bergan, og hadde brev fra 1546 om landslott av makrellfisket i Kjerringvik. Det var vad-fiske og ble drevet i fellesskap.  Fisket foregikk ved at man spente not i sundet mellom Fornet og fastlandet, og jaget makrellstimen inn mot nøtene. Inntil 1915, da moloen ble bygd var Fornet en øy. Mellom Fornet og fastlandet gikk et løp hvor fartøy som stakk inntil 6 fot kunne passere. Hele lokalsamfunnet tok del i dette arbeidet, en fiskemetode som i dag er utdødd. Vad-fisket foregikk helt frem til 1900-tallet og på bildet (fra 1910) under får vi en liten anelse om hvordan dette foregikk.

“Hollendertiden“

Kjerringvik fikk sin første oppblomstring under «Hollender-tiden».  Hollandske fartøyer brukte Kjerringvik som uthavn på 15-1600-tallet.  Store deler av Amsterdam og andre hollandske byer er fundamentert med norsk tømmer, bl.a. fra vår del av landet. Permanent bosetting fikk Kjerringvik først i 1720-årene.  Vi ser at Kjerringvik er nevnt på hollandske kart så tidlig som i 1628, se nedenfor. Sammen med Kjerringvik-navnet kan vi lese det merkelig navnet «Musehol».  Hva slags «musehull» dette kan være sier historien ikke noe om (det kan være en forvanskning av gårdsnavn rundt Tjøllingvollen). Vi kan  tydelig lese «Kierlingvigen» som geografisk sted sammen med «Tonsberg» og «Laurvigen».  Fra slutten av 1600-tallet minket betydningen av den hollandske virksomheten.

Noen konkrete spor finnes det etter hollenderne.  En del av fortøyningsringene som fremdeles kan sees på skjærene rundt Kjerringvik, (bl.a. «Ringskjær», Fornet og Gjuten, Måkeholmen og Martaholmen) stammer trolig fra denne tiden, selv om tidfestingen er usikkert.  Ringene kan også ha tjent som «varpe-ringer», altså ringer hvor man festet båtene for å forhale –  «varpe»  – når det skulle manøvreres i smale farvann eller når det var lite vind. Navnene Kalvika, Oksevika og Svinevika kan ha hollandsk opphav.

En del av Larvik Grevskap

Laurvigen Grevskap eller Grevskapet Larvik ble opprettet 29.9.1671 for stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve av Christian V.  Grevskapet omfattet på det største Larvik (inkludert Tjølling), Tjøme, og deler av Sandefjord (Sandar og Kodal).  Laurvig var sammen med Jarlsberg de eneste grevskapene i Norge.  Til sammen var det 6 grever av Laurvig, hvorav slekten Danneskiold-Laurvig og Ahlefeldt-Laurvig var de to hovedgrenene.  Greven bodde i Danmark og hadde nok lite kontakt med sitt norske grevskap. Grevskapet ble i hans fravær styrt av en overinspektør.  Greven hadde såkalt «birkerett» som innebar rett til å ansette prester, dommere og lensmenn i grevskapet og greven hadde også skatte- og tiendefrihet.  Hovedinntekten fra grevskapet var tømmer/trelast og etter hvert noe industrivirksomhet. Det gikk etter hvert riktig dårlig med den siste Laurvig-greven.  Han ble økonomisk ruinert, og til slutt overtok den danske kongen hele grevskapet i 1805. Danskekongen ble sittende med dette betydelige landområdet også en tid etter at Norge kom i union med Sverige i 1814.  Et konsortium av privatpersoner kjøpte grevskapet fra ham i 1817 (de ble kalt «grevlingene» på folkemunne), men klarte ikke å betale hele beløpet. I 1821 ble grevskapet slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larvik amt.  Da var også adelskapet i Norge formelt oppløst.

Størstedelen av grevskapets eiendommer ble til slutt overtatt av familien Treschow i 1835.

Det er et interessant kart over Tjølling fra 1826 som viser Kjerringvik nederst i høyre hjørne (se nedenfor) og hvor ferdselsveiene er streket opp med rødt.  Den «Historiske ruten» følger og beskriver veien mellom Kjerringvik og Hovland –  store deler av veien ligger der den dag i dag slik den gikk da kartet ble tegnet.  Det kan også nevnes at deler av veien trolig går helt tilbake til vikingtid og man kan se deler av disse hulveiene i området rundt Såtås. Det er uvanlig at disse veiene er såpass godt bevart. Her ble det i tidligere tider fraktet fisk, tømmer og andre viktige varer mellom Kjerringvik og gårdene innenfor.

Permanent bebyggelse – Kjerringvik «grunnlegges»

Det nevnes ikke beboere i Kjerringvik før i 1725. Det er familien Grøn som grunnla Kjerringvik som bosted for loser og fiskere.  Kjerringvik var eneste los-stasjon mellom Stavern og Tjøme på denne tiden.  I 1780-årene kom de første losene til Ula.

Det eldste festebrevet til Erik Grøn lyder slik:

Deres (grevens) underdanigste tjener og naadigst beskikkede forvalter udi grevskabet Laurwigen  Terchel Turresen kjendes og herved vitterliggjør paa det høie herskabs naadigste behag at have bevilget Erik Andersen at opbygge sig en husvaaning på Bergene (Bergan) udi Tjølling sogn, med de vilkaar at han aarlig betaler udi grundleie til den høie herskabs jordebog 48 skilling, foruden de arbeidsdage han er akkorderet at gjøre for Bergens opsidder. Samt ei med øl eller brændevins salg at være udi Kjerringvigen havende fiskeri til hinder, ikke heller gaardens opsiddere eller andre til skade i nogen optænkelige maader. Naar dette som meldt efterkommes, beholder han og arvinger pladsen eller hustomten ubehindret saaledes som det nu indgjerdet befindes. Det til bekræftning under min egen haand og hostrukne signet.

Laurwigen d. 14 nov. Anno 1724. T. Turresen

Erik Anderssøn Grøn er grunnleggeren av Kjerringvik, og fra ham og broren Nils som bodde ved Sandefjord, stammer Grønn-slekten. Stamfedrene innvandret fra Fjällbacka i Bohuslen i Sverige omkring 1685, en tid etter at området ble avstått til Sverige (1660), og familienavnet skal opprinnelig ha vært Grønner.  Den første Grønner, Anders, bosatte seg i nærheten av Sandefjord, men både han og hustruen døde kort etter innflyttingen. Sønnen Erik var en tid til sjøs, ble deretter los og slo seg ned i Kjerringvik. Han kaltes mest Erik Kjerringvika – slektsnavnet brukte verken han eller andre i særlig grad. Erik må ha vært en energisk og drivende kar. Ved siden av losingen drev han fiskeri, brøt opp jord, hadde fjøs. Brant brennevin og holdt vertshus, smuglet nok også litt av og til. Hus nummer 1 i Kjerringvik er bygget av ham.

Sogneprest Kristoffer Gregerssøn stevner inn Erik Anderssøn til sommertinget i 1733.  Presten klager over: 1. at Erik ikke vil betale ham lands-lott for sitt fiskeri i Kjerringvik; 2. at han til tross for sitt festebrev av 1724 holder øl og brennevin og dermed skaper krangel og splid slik at makrellfisket blir forsømt.  Presten la frem et brev fra 1546 om rett til lands-lott, og nå ville han ha dom på Erik.   Erik møtte frem og fremla sitt brev fra 1724. Som vitner hadde presten innkalt Rasmus Bergan og Nils Hovland, og de ble spurt om Erik solgte øl og  brennevin til fiskere og reisende i makrelltiden. De svarte at Erik solgte både før, i og etter fisketiden, og dette forårsaket klammeri, strid og uroligheter.   Og Erik kastet vad før og etter, men ikke i fisketiden.  Grevskapets prokurator, Bjering nedla påstand om at Erik Anderssøn skulle ha misligholdt festebestemmelsen og betale 4 daler lands-lott til grunneierne fra 1724 og dessuten 10 daler i prosessomkostninger.  Så streng straff fikk riktignok ikke Erik. Presten Gregerssøn døde beleilig ganske snart, og med etterfølgeren Scheen ble det ordnet med et forlik i 1738. Erik holdt hele tiden «øltapperi», men måtte være forsiktigere, og han fikk aldri sjenkebevilling.

Erik Grøn flyttet etter hvert til Langeby i Sande herred og døde der i 1749, hele 74 år, en anselig alder på den tiden.  

Eriks eldste sønn, Hans, ble født i Kjerringvik i 1711 og døde der i 1786.  Han var los og fortsatte ellers farens næringer.  I 1740 fikk han tillatelse til å bygge et nytt hus.  Han drev sammen med de andre litt skipsrederi, familien Grøn eide i 1795 skuta «Justitia», og nevøen Anders Hanssøn solgte skuta «Lynilden» som var bygget i Kjerringvik til justisråd Jakob Juel i 1780.  Foruten «Justitia» og Lynilden» ble det i 1780-årene også omtalt to andre skuter, «De fire Brødre» og «De fire Søstre». Hans bygde hus nummer 2 i Kjerringvik i 1740.

Den andre sønnen Nils, fikk lov til å sette opp et nytt hus i 1744.  Også han var los, og flyttet til Larvik hvor han i 1783 ble losoldermann. Om huset hans fortelles det i 1752: «Det ligger nest til stranden, er 6 lafts, sydd, har takstein. Inneholder 1 stue, 2 kammers, 1 kjøkken, har kjeller og loft. To kakkelovner, i kjøkkenet skorstein med bakerovn og innmurt brennevinskjele med lokk, hatt, piper og tønner til.  I gården er det fjøs, vedskjul og tilbyd bryggerhus. En liten hage.» Dette er hus nr 3, bygget 1744 i Kjerringvik.

Tredje sønn,  Hans (den yngre), var den tredje av losene blant Grøn-brødrene. I 1746 fikk han lov til å overta farens feste og hus.

Fjerde sønn, Per var født i 1725 og ble borte på havet i 1758. Som et eksempel på hva disse personene eide, nevnes boet etter Per med følgende eiendeler:  «blaa klædes kjole med vest og bukser, graa klædes vest  med 20 sølvknapper, 3 salmebøker, 1 bønnebok, 1 sømands sjælero».

Flere enn disse tre husene var det ikke i 1700-årene. Grøn-familien både grunnla og arbeidet frem Kjerringvik. Slekten ble tallrik og Grøn-ene utnyttet Kjerringviks muligheter godt.  De brøt opp jordflekker mellom knausene og kjøpte opp jord i omegnen. De dro til sjøs, bygde småskuter, ble skippere og redere. De ble snart forholdsvis velholdne og familiens sosiale anseelse vokste raskt.  Det meldte seg friere i Kjerringvik fra bygdens beste gårder, til og med fra lensmannsgården. Sønnene giftet seg etter hvert med koner fra Melsomvik, Larvik og andre steder i Tjølling.

Kjerringvik ble snart for trang for Grøn-familien, De trakk seg etter hvert ut og på slutten av 1700-tallet og i 1800-årene spilte familien en fremtredende rolle som skippere og redere i Larvik og Sandefjord.

Nye slekter kjøper seg inn. Familien Larssøn kom etter hvert til å overta Grøn-enes rolle i Kjerringvik.  Den første av disse var los Lars Olssøn som i 1759 kom til Kjerringvik fra Tjøme og giftet seg med enken etter Per Grøn.  Han ble dermed eier av det huset Nils Grøn hadde bygget i 1744. Også han hadde jordbrukseiendommer i omegnen. 

Ved folketellingen i 1801 var det tre familier i Kjerringvik med til sammen 15 personer.

I tiden mellom 1800 og 1814 var det ofte livlig i Kjerringvik. Det var kystvakt på Kjerringberget, og det lå kanonbåter på havnen.  Det lille «Slaget på Kjerringvik Havn» er omtalt her.

1800-tallet frem til vår tid.

Losene i Kjerringvik

Kjerringvik var tidlig en loshavn, innbyggerne levde stort sett av fiske og losing. Losing var et farlig yrke. Fiskeren hadde fått inn med morsmelken  hvordan det var å ferdes langs kysten og på havet. En som hadde vært i båt med far fra barnsben av og som hadde ”to i seg” til å tåle det harde livet på sjøen – han var et godt emne for los-yrket! Ofte drev han en kombinasjon av fiske og losing. Han var på sjøen og når han oppdaget skip i horisonten på vei innover mot fjordåpningen, var det til å heise seil, hale inn skjøter – få fart i båten og komme først fram! Av og til kunne han og losgutten sitte vakt på et laglig sted.  I Kjerringvik var Seilbåtfjellet og Kartofjellet, der vakthuset senere ble bygd, gunstige utkikksposter.  Dit var det kort avstand til hjem og brygge, med god utsikt syd- og østover.

«Kjerringvik – en bildebok» beskriver dette:

«Fikk han øye på et fartøy, kom han seg som snarest i båten og seile fort som svint! Var det flere om samme skip ble det kappseilas – først til mølla, først malt!  Var det et større fartøy han fikk lose, kunne han være heldig og tjene gode penger. Men slik var det ikke alltid.  Av og til hendte det at kapteinen ikke hadde penger til å betale med, og da kunne belønningen bli en flaske brennevin eller to – og takk for strevet!  I all slags vær gikk de ut. I åpen båt, som oftest med en losgutt eller to, som kunne seile båten tilbake.

Losen var nå fremme ved målet. Fra skuta ble det kastet ut en line som han binder rundt livet. Med et korkbelte som eneste sikkerhet hopper han i havet med en bønn om at det skal gå bra «I Guds Navn»!  Fra de frådende bølgene blir han heist om bord i skuta.  Kommer han vel om bord  står han der på dekk som selveste Neptun, gjennombløt og kald – han får «en sterk en» – men har ingen tid å miste, nå skal han få mannskap og skip trygt i havn!»

Ulabrand var kanskje den mest kjente losen fra dette området, og det er verdt å lese hans historie om vågemot og dyktighet – som representerer alle losene på Torsøy.

 Erik Grøns fire sønner og to av hans sønnesønner var loser i Kjerringvik. En av dem ble senere losoldermann i Larvik. Utover på 1800-tallet bodde det loser i alle hus i Kjerringvik.  Mot slutten av århundret ble også losbåtene kraftig forbedret ved at man fikk spesialkonstruerte båter med dekk som gjorde at båtene ikke ble fylt med vann så lett. Det er fra denne tiden vi også finner den røde stripen i seilet som kjennetegn på losbåten. Man brukte mye Colin Archer-typer, men Torsøy hadde egne type losbåter, bl.a. ble det bygget en egen type på Tenvik ved Ula.

Fiske

Det spesielle makrellfiske med vad er allerede nevnt over.  Men det ble også fisket mye torsk og bånnfisk utenfor Kjerringvik.  Fiske etter skalldyr har alltid vært viktig – særlig hummerfisket i sesongen. Laksefiske fra land, øyer og skjær rundt Kjerringvik har vært et viktig fiske for rettighetseierne i alle år.

En fiskers fortelling, makrellfiske slik det kunne foregå en gang på 1960-tallet:

«De lå på makkrell-leia – mange fiskebåtær sammen, borti Viksfjol. Der borti var kvinnfolka med, og de satt nå der i båtane og sladdra – noen me bønningen (strikkettøyet) mens de venta på fangst. Av gamle fiskrær hadde’n lært en fangstmetode for makrellfiske: vi skrudde ei kjøttkværn fast på båtrekka. Oppi den putta vi alskens skit; forskjellige fiskeslag og rognebær – kværna det rett i sjønn, så det spredde seg i vannet. 

Metoden ble bruk til å lokke til seg den store feite makrellen som skulle gå til laking. Fisker’n tok i alle år vare på ei gammal kjøttkværn fordi han trodde seg få bruk for den til samme formål. Og kanskje – en vakker dag blir det bruk for den kværna igjen! 

Makkrell-leia er et uttrykk som ble brukt om et felles makrellfiske, der flere fiskere dro ut til samme fiskeplass.  De lå ved siden av hverandre i hver sin båt.»

Tollstasjon i Kjerringvik

I 1860 ble Kjerringvik tollstasjon, underlagt Sandefjord i Larvik tolldistrikt.  Tollvesenet kjøpte «Tolderhuset» ved steinbrygga i 1858 (hus 4) og eide det til 1909.  De fleste som ble tollere var fra området.  På Kartofjellet bygde tollvesenet en liten vakthytte i 1870 med god utsikt over farvannet og fjorden utenfor, en noe større ble bygd i 1925 – denne kan sees fremdeles.  Dette ble kalt «Vakta» med «Vakthusløkka».  Hit opp gikk tollbetjentene sin daglige runde, observerte og rapporterte til Sandefjord om skip på vei inn fjorden. Så fikk de sine instrukser, gikk i tollbåten og om nødvendig entret skipet.   Den siste betjenten ble overført til Sandefjord tollsted så sent som i 1958. Til tollstasjonen hørte også en tollbåt og ei rosjekte med havneplass ved Steinbrygga.  Fra begynnelsen var tollbåten av samme type som losskøytene, trolig en Archer-skøyte. I 1920-årene gikk de over til motorbåter.  En rask smuglerbåt som ble innbrakt, tjenestegjorde i mange år som tollerbåt under navnet «Blåen».

At Kjerringvik ble valgt som tollsted var kanskje ikke helt tilfeldig – Sokneprest Stephansen skriver på begynnelsen av 1800-tallet at «Kjerringvik har alltid vært et fordelaktig sted, så vel med losing som fiske og smughandel».

I 1916 ble dette mer aktuelt under den såkalte «forbudstiden».  Forbudet varte i 10 år – til ergrelse for mange, til glede og lettelse for flere.  De «tørste» lot seg ikke stoppe, det gikk sport i å skaffe drikkevarer ulovlig. Tyske og danske smuglerfartøy lå på vent ved Grisebåene og Hertas Flak. Snart var spriten over i småbåter på vei mot en øde strand eller vik.  For en småskurk kunne det bli store penger å tjene, hvis han da ikke var så uheldig å treffe «Blåen». Smuglerne gjemte spriten i tildekte kanner. Det fortelles at den nysgjerrige «guttevalpen» Reidar, var uheldig og kom borti «ei ekstra godt gjemt» kanne så den kom til syne. «Ditt fordømrade tretall!» hyttet en smugler til ham.  Ved slike avsløringer var det alltid stor ståhei og mange nysgjerrige tilskuere, ja stor underholdning i den lille vika!

Bryggene

Selv om Kjerringvik har tjent som båthavn i alle år, ble skikkelig brygge bygget først i 1864, bekostet av beboerne og som Staten opprustet i 1886. Denne bryggen er den som er innerst i vika med steinsetting og blir kalt «Steinbrygga».  Steinbrygga er den dag i dag et svært solid og godt utført byggverk.  Denne ble forlenget i 1922 med påler og treverk. Fram til ca 1995 lå det noen få større fiskebåter her, men dessverre den tiden er over.

Fornet var egen øy adskilt fra Kjerringvik med et smalt sund inntil 1915 da nåværende molo ble bygget for å skjerme havnen.  Steinen som ble brukt til byggingen ble tatt fra Fornet, sårene i fjellsiden etter sprengningen er fremdeles tydelige.

Det nyeste anlegget for fritidsbåter med klubbhus og kran ble bygget i årene 1982-83.  Nordhavnen og Sydhavnen på Fornet har en kapasitet på rundt 150 båter.

Oppgangstider – nyere tid

1800-tallet innebar et større oppsving i området.  Det er i dette århundre mange av de nye, mindre gårdene blir etablert og nesten all jord på Torsøy var etter hvert eid av bønder.  I tillegg skaffet nye næringsveier som skipsfart, steinbrudd, industri og senere hvalfangst gode muligheter for tilleggsinntekter. Los-virksomheten og fiske fra Kjerringvik ga også god innkomst.

Mot slutten av 1800-talletog på begynnelsen av 1900-tallet begynte sommergjestene så smått å innta Kjerringvik. Velstående byfolk strømmet til for å nyte sommerparadiset Kjerringvik.  De fastboende flyttet gjerne ut i bryggerhuset, slik at hovedhuset kunne leies ut til byfolket.  På denne tiden var ikke hytter eller hus eid av sommergjester.

Standsforskjellen mellom fastboende og byfolk kunne være stor. «Fine» byfolkene gikk med stråhatter, hadde lyse klær og kjøpesko og hadde tjenestefolk.  Folk i Kjerringvik gikk helst i vadmel og hjemmevevd bomullstøy og måtte nøye seg med sko fra skomakeren på Lesten, de var tunge som bly, men holdt i årevis og kunne arves. Det kunne nok være litt misunnelse, men sommergjestene var som regel hyggelige folk som brakte med seg nye impulser. Og de kjøpte seg husrom og tjenester som en ofte pengelens fiskerfamilie sårt kunne trenge.

Sommerferie i 1910

Ingeborg Knutsen kom med familien til Kjerringvik som fem-åring i 1907 og forteller levende i sine «Erindringer» om tiden som sommergjest før 1917.  Opplevelsen er heldigvis like relevant for barn i dag som den gang når det gjelder møtet med «Eventyret Kjerringvik». Fortellingen gir godt innblikk i et hardt hverdagsliv for de fastboende for 100 års siden,  men med en god replikk og glimt i øyet på lur!  Man sto ikke med «luen i hånden» for byfolket, snarere var den en sameksistens bygget på gjensidig respekt og varme. Nedenfor følger et lite utdrag av fortellingen.  Dette er samtidig en øyeblikkskildring av de som bodde i de enkelte husene som er angitt på skiltene – «husnummer» er angitt med fet skrift.

“

Vi skulle på landet – det skulle alle i vår gate. «Skal du på fjellet eller til sjøen?» Jeg skulle til sjøen.  Den kjente jeg jo for jeg var blitt rodd fra Skarpsno til Oscarshall på Bygdø. Mor og mine tre brødre og jeg reiste med Vestfoldbanen til Tjølling stasjon. Der sto to hester – en brun og en blakk. Den brune skulle kjøre oss – den eide Julius. Han så morsk ut. Den blakke skulle kjøre bagasjen, den var Ola Bottens (farfar til Nils Fjellvik). I Svinevikbakkene måtte vi gå av vognen. Og da vi kom ned til stranden var det ikke noe vei mer, så hestene måtte gå i fjæra hele stranden rundt til det siste huset. Der skulle vi bo (Hus nr 9 – «Stranna»). Der var to hus, et hvitt stort og et rødt bryggerhus, hvor de som eide husene bodde om sommeren. I haven var det epletrær og bed med Reseda-kant og konkylier rundt. Ved grinden var flaggstang og en gul rosebusk i full blomstring, den luktet te og ikke roser. Langs huset var det stokkroser.

Like nedenfor haven var sjøen. Den virkelige sjøen så langt utover jeg kunne se. Jeg fikk lov til å vasse – jeg fant skjell og småkrabber.
Alt var nytt, og alt var forunderlig. Dette var første møtet med Kjerringvik – og jeg var fem år. Det er like levende inni meg etter 72 år – fordi det er knyttet til menneskene som levet der og knyttet til hus og knyttet til alle barndommens somre senere.

Når jeg i dag skal fortelle om somrene frem til 1917, får jeg i tankene gå fra hus til hus. Til de som bodde der den gang. Ført og fremst de tre vi bodde hos – Nicolai, Otilie og Janne. Det aller første jeg gjorde om morgenen var å gå bort i bryggerhuset til dem. Der fikk jeg melk med kaffe i og skorper av Otilies brød, for de to gamle hadde ikke tenner å tygge skorpene med. Nicolai hadde kvasse øyne og ørnenese og var flott enda han gikk med kjepper for gikten. I sin ungdom for han til sjøs og var en jerv etter jentene. «Vi lå i Barcelona og der hang jentene ut av vinduet med brøster så svære at det kunne gjøre en sjømann ganske huggæ’rn», fortalte han. Han oppga sjøen og kjøpte seg en Hovlandgård, hadde kone og en sønn. Da han mistet dem, flyttet han til Kjerringvik og giftet seg med Otilie, som var eldre enn ham. Otilie var klok og skarp. Alt hun tok i var velstelt. Hus, have og selv var hun merkelig nystrøken bestandig. De tok til seg Janne som jentunge. Hun var barnebarn av Nicolais bror Didrik. Hun hadde det strengt, og når hun ble sendt ærend så hun sitt snitt til å prate vel og lenge med folk. «Janne er et bedrøvelig menneske», sa Nicolai. Men det var Janne ikke – hun klaget og gråt litt – og fortalte og lo – på en gang. Slik var hun hele livet.

De levde av fiske og av at Nicolai stelte fyrlykta på Kisteholmen en gang i uken, Og Janne måtte i snekka og trekke garn, ruser og teiner og ro eller seile til Kisteholmen i all slags vær.  Så vidt jeg vet dro hun aldri på sjøen siden i livet. Hun hørte til i Kjerringvik, «Jeg ville bytte bort all værdens fuglesang for et måkeskrik», sa Janne.  Nicolai satt på en benk nedenunder fjellet mot sør og laget ruser og teiner og bøtte garn og tauverk – når han da ikke satt i «vindøye» i bryggerhuset og fulgte vær og vind og båtene ved brygga. Guttene lærte å seile snekka, og jeg hadde prammen. Når det var en liten bris, skrek Nicolai: «Når blir e snart kuling!».

Otilie døde av «svulst i maven» -enda de kom og satte igler på henne. Og da Nicolai ble alene og for skrall til å komme i båt, ble summen av livet: «Vi er her i væ’la for å lutræs og inte for det granne anna!»

Over hagegjerdet mot nord bodde Gustav og Gusta Johannesen med sju-åtte barn (Hus 8 – «Sandbekk»).  Den eldste, Anton var til sjøs allerede. Den yngste, Sigurd, var min lekekamerat. Gustav var toller, han hadde bare et øye, var høy og staselig – jeg forbandt ham med Odin og var sikker på at han så bedre enn andre folk.  Sigurd sa, at ja, sånn var det! Han satt på «Vakta» og så etter fartøyer som skulle til Sandefjord. Så gikk han i sjekta og bordet dem.

Gusta var hjemme bestandig. Da hun engang ble buden til Emil Nilsens i Ospeglova svarte hun «Jeg kan inte si jeg har lyst, fru Nilsen – men det er lié kjært». Da hennes svoger kom til Kjerringvik med kone og barn bygget Gustav et lite kjøkken og kammers til Even. Hjerterom – og hustukt – var det hos Gusta. Og Even fikk senere bygge hus i Fillemanshølet.

Så kom «Oppens villa» hvor Edvard Hansen og Lovise leide ( Andresens ”Retiro” ). Hun hadde en smågris som holdt til på kjøkkenet. Edvard hadde gummibein og ble kalt Amerikaneren med gummibeinet». De sa om ham på Stranna: «Først så gjorde’n seg umulig i Amerika – så gjord’en seg umulig i Sandefjord – og nå gjør’n seg umulig her også». De flyttet til Ranvika hvor han dro rundt på bygda med hest og kjerre og solgte fisk. I Ranvika bodde ingen andre.

I neste hus på Stranna bodde Ingeborg og Aron (Hus nr 6 – «Sjøsprøyt»).   Aron var urgammel og aldri ute – Ingeborg var liten og fort i vendingen – var rødlett og hadde sjøblå øyne. Det kom en rusket jakt til Kjerringvik. Den het «Hjemløs» og mannen som eide den var fra Hudøy og ble kalt Anders Hui. Han tok inn hos Ingebjørg og Aron. En dag sto å lese i Aftenposten: «Et kyss i Kjærringvik». Skandale!

Men Aron døde og Ingeborg giftet seg med Anders Hui. De drev med bakkeline og bånngarn, og Ingeborg satt på en benk bak bua og agnet 1000 kroker med blåskjell. Det var artig å se på: «Hvis du skal gifte deg med en fisker, må du kunne agne tusen krok», sa Ingeborg.  Det var noe å prøve på for jeg var forelsket i Håkon Holtan som hadde fått konfirmasjonsringen min. Han dro til Sandefjord for «ta seg av» og ga meg bildet. Etter 70 kroker ga jeg opp den store kjærligheten. «Åssen går det med bånngarnet?» «Nei, nå er det ikke bånnfisk,  men før i tida var det bånnfisk i vilden sky», sa Anders Hui.

I 1912 kom min onkel, general Rye til Kjerringvik – han kjøpte skuta til Anders Hui og kalte den «Havkatten». Det var ordentlig salg med kontrakt – «nå kan du skrive så skal jeg dikte», sa Anders Hui. Første turen gikk til Rauer – båten lekket som en sold og sto halv av vann. Så skulle den dras opp – og halve Kjerringvik halte og dro – til vi plutselig satt i fanget på hverandre. Stevnen hadde gått tvers av. Da sa Anders Hui: «Varn’te det godt gjort av meg som bare har almueskolen å nærre han som er general og har allverdens skoler»

Rett opp for vårt hus bodde Netta. Jeg kunne gå en liten sti under buskene og der lå det lille huset med et stort tre med helt røde epler. Hennes mann, Hans Martinsen, var på langfart. – noen få år var han hjemme før han døde – og så var Netta alene igjen. Hun vevde og plukket masse bær og sanket seg ved fra løvskogen rundt huset.

Det var sånn trivsel i Nettas stue – ildsted og veven og en kurv med fillenøster, bord og pinnestoler, seng og kommode

Netta var grovbygd med store never og ben i tresko. Stemmen var grov og ansiktet liksom teljet med tollekniv. Men øynene var klare og veldig snille, Hans var liten og spe, kanskje kom det av at han gikk med en veldig stor cowboy-aktig hatt bestandig. Netta hadde alltid noe å traktere med, svære  tallerkener med blåbærsyltetøy med kanel i . «Nei Netta, nå kan jeg ikke mer!». Da hyttet hun med neven til meg: «Nå tier du!». Netta hadde tre barn – alle var reist til Amerika og kom aldri hjem. Frem av kommoden kom flotte bilder av de to gifte barna og silkeundertøy så smått at det aldri kunne komme på Nettas kropp. Den yngste – som aldri skrev – tenkte hun mest på – hun brente lys i vinduet om kveldene hele livet i tilfelle han skulle komme. «Han var så pussig, Hendrik. Å som de ledde av ham».

«Johannes Fiskers Hus» som det nå heter – minnet verken om Johannes – eller Markus (Hus nr 5 – «Johannes Fiskers Hus»). Det var like ustelt som Johannes og som hans flate sjekte, Flyndra. Han brente lys om natten for rottene, ble det sagt. Det kom ikke mange ord ut av hans tobakksausete skjegg. Janne spurte ham hvor slektningene hans bodde. «Han bur inte han vennen min, han står på tørje, han».

I «Toldhuset» med egen brygge bodde Martin Svendsen og hans elskelige kone, Inga og deres seks barn (Hus nr 4 – «Tollerhuset»). Svendsen så ut som om han kom sydfra, tett og mørk og klok. Han var fisker og drev laksefiske for Lars Andersen. Mye god makrell spiste jeg på kjøkkenet der – helst kald eller speken – «for du og jeg skjønner oss på fisk», sa han.

Tvers av Julius bodde Inga Rød – der var butikken – en smal tarm av en butikk med stort bakværelse (Hus nr. 3 – «Olsrød»). Der var kjeksbokser og poser og sekker – og Ingas seks katter: Sokken og Lone og Perle osv. De stakk hodene opp av kjeksboksene og liksom passet på når noen telefonerte – for der var Kjerringviks eneste telefon. Inga eide også Retiro. Hun var av en annen sort, snakket bysprog og hadde et stille vesen, som ikke var til å spøke med. Hadde et langt, gravalvorlig ansikt med «uutgrunnelige brønnøyne». En dag kom «kaptein Olsen» – Lille-Olsen» reisende, og til alles forbauselse giftet hun seg med ham.  Inga gift!? Forbauset var hun saktens selv også – hun skrev i et brev til min tante Nina Rye: «Deres forbundne Inga Rød – desværre må til tilføye Olsen».

“

På denne tiden kom også de første kunstnerne til Kjerringvik, særlig kjent er Harald Sohlberg som bodde her 1907-10 og som har malt mange flotte bilder herfra, og fotografen Wilse som har tatt mange flotte bilder fra Kjerringvik i tiden 1905 – 1917

Disse er omtalt under «Kunsten og Kjerringvik».

Kjerringvik og «Festung Vestfold»

Kjerringvik var under 2. verdenskrig en del av de store tyske befestningene i Ytre Oslofjord og Skagerak. Hele Vestfoldkysten fra Helgeroa og opp mot Sande var utbygd med flere hundre bunkere og store festningsanlegg. Mange av disse kan man fremdeles se i dag. 

I Kjerringvik var Fornet og del av Karto bygd ut med mindre bunkere som flankeringsfort for hovedfortet på motsatt side av fjorden i Folehavna på Versterøya.   Dette fortet var operativt helt inn mot 2000-tallet.

Det var også stor aktivitet i Kjerringvik fra hjemmefronten.  Særlig innsatsen som grensetrafikk hadde etter hvert betydelig  omfang.  Man regner med  at nærmere 200 personer ble fraktet i sikkerhet til Sverige med små-båter rett under nesa på Wehrmacht.

Dette er omtalt detaljert her.

I dag:

Det har stort sett vært god sameksistens mellom fastboende i Kjerringvik og sommergjestene.   Enkelte sommergjester med hytte i Kjerringvik har slekt som har tilbrakt somrene i Kjerringvik helt fra 1930-årene.  Det var også på denne tid noen av de større eiendommene ble kjøpt av familiene  Gleditsch , Linaae, Andresen og Klaveness, som fremdeles eier disse.

I tillegg ble det fra 1960-tallet og fremover bygget en god del hytter i Kjerringvik, anslagsvis 120 i selve Vika og i nærområdet.  De siste 20 årene har dette stoppet opp – hytteområdene er på det nærmeste utnyttet.

Det bor omtrent 170 fastboende i Kjerringvik og folketallet har holdt seg noenlunde stabilt. De fleste fastboende har jobb i Sandefjord- eller Larvik-området.