KJERRINGVIK OG 2. VERDENSKRIG

Kjerringvik og området rundt var sentralt og viktig under 2. verdenskrig.  Sammen med rekken av kystfort fra Brunlanes og opp til Holmestrand og Bolærne inngikk Fornet som en del av «Festung Vestfold» som ble ansett som svært viktig for tyskerne i forsvaret av Oslo og det sentrale Østlandsområdet.  Samtidig foregikk det illegal aktivitet særlig med skøytefart over til Sverige «rett under nesa» på Wehrmacht.

Nedenfor skal vi beskrive både den tyske aktiveten og det norske motstandsarbeidet.

Hvis du vil lese mer om dette, finner du stoff i:

«Festung Vesfold – Tyske forsvarsverk 1940 – 1945», bok av forfatterne Per Erik Olsen og Rune Sørlie som utkom i 2016

og

«Tjølling-minner», flere artikler, bl.a. om «Josef og Anders – grenseloser fra Tjølling»  av Jan Olaf Wiik fra 2011 og som beskriver trafikken fra Kjerringvik/Fjellvik over til Sverige.

Kystfortene

Helt fra urgamle tider har det vært viktig å beherske Oslofjorden som del av forsvaret av Oslo-området og det sentrale Østlandet.  Særlig etter at hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo på slutten av 1200-tallet fikk dette økt betydning, og kong Olav III fikk bygget Akershus festning fra år 1300 og utover.  På samme måte ble det bygget befestninger mot Sverige, først med Båhus samtidig med Akerhus  og senere grensefestningene som Halden, Frederikstad,  og «Glommenlinjen» opp mot Kongssvinger frem mot 1814.  På den tiden hadde Vestfold mindre betydning, bortsett fra støttepunkter marinebase med Frederiksværn (Stavern).  Det var først og fremst faren fra øst, representert med svenskene man var engstelig for.  Da Norge kom i union med Sverige ble de fleste av befestningene på østsiden av fjorden nedlagt.

Utover 1800-tallet gjorde teknologien at større dampdrevne marinefartøy nokså uhindret kunne komme inn fjorden mot Oslo.  Svaret ble utbyggingen av Oscarsborg fra rundt 1850 med flankeringsfort, samt opprettelsen av marinens hovedstasjon Karljohansvern i Horten omtrent samtidig.  Ved unionsoppløsningen var denne forsvarslinjen og panserskipene i Horten viktige elementer for å «sette makt bak krava» overfor svenskene. 

Ikke mange årene etter 1905 kom 1. verdenskrig og behov for å ruste opp forsvaret som nøytralitetsforsvar. Man innså da behov for å etablere en «ytre sperrelinje» enda lenger ut enn linjen over Horten – Oscarsborg – og mot Østfold. Det ble igangsatt bygging av en rekke kystfort fra Tjøme over Bolærne og mot Rauøy.  Disse nye fortene bestgo av Torås fort på Nøtterøy, Mågerø fort, Bolærne, Rauøy og Vetan.   Denne utbyggingen kom etter store forsinkelser i gang utover i 1930-årene, Mye av dette var delvis ferdig da tyskerne angrep 9. april 1940.  Tanken var at fortene skulle operere sammen med marinen og sperrefelt med sjøminer som et første forsvarsverk.  Så skulle Oscarsborg og befestningene rundt Drøbak gjøre resten av jobben.  Det viste seg jo med all tydelighet at konseptet fungerte 9. april med senkningen av fremfor alt Blücher, men også en god del andre fartøyer.  Dessverre var mange av fortene ikke operative ennå, men både Rauøy, Bolærne og Karljohansvern var i kamp foruten Oscarsborg.

Tyskerne fortsatte med de samme fortene og de samme planene som det norske forvaret hadde påbegynt. I tillegg var man bekymret for innseilingene til Skien/Porsgrunn, Larvik og Sandefjord, hvor det ikke var befestninger på den tiden. I Grenlandsområdet var det viktig industri, i Larvik en viktig havn og i Sandefjord hadde man Framnes Verft. Ikke minst representerte strendene i Brunlanes og Tjølling attraktive landsettingsområder for en fiende. Kom man ført i land her, var det kort vei inn til jernbane og gode veiforbindelser nordover mot Oslo.   Det ble derfor igangsatt et storstilt arbeid for å bygge stasjonære befestninger også her i tillegg til ferdiggjøring og opprustning av de eksisterende norske fortene. Også krigsutviklingen satte fart i arbeidet, særlig fra 1941 og utover hvor de allierte gjennomførte vellykkete raid på norskekysten i Måløy og Svolvær.  Tyskerne var alvorlig bekymret for at en målrettet rask alliert aksjon i Oslofjorden kunne skape problemer i Syd-Norge. Også det norske forsvaret etter krigen har øvet på akkurat dette scenariet, senest på 1990-tallet.

Utbyggingen av Vestfold ble etter hvert en av de mest omfattende som tyskerne foretok seg i Øst-Norge.  Det ble i første rekke bygget hovedfort i Nevlunghavn (Oddane fort), Malmøya ved utløpet av Viksfjorden og Vesteröen ytterst på Vesterøya.  Disse ble bestykket stort sett med erobrete feltkanoner fra Belgia og Frankrike (88 – 120 mm).  Kanonen ble tilpasset standplass, men var ikke pansret eller overbygget under krigen.  Fortene var nav i et stort system av mindre støttefort og bunkersen langs hele kysten. Et av disse var Fornet som hadde som oppgave å være flankeringsfort til Versteröen.  Videre ble det bygget et stor mengde festningsanlegg i «dybden» altså innover i landet helt opp mot Farris og Kodal.  Disse besto mye av bunkere og befestete løpegraver.  Rett utenfor Sandefjord ble det laget en enorm pansergrav som skulle stoppe stridsvogner. I tillegg ble det anlagt store forlegninger rundt fortene og lenger inne i landet.  I Vestfold var det også store krigsfangeleire med tusenvis av fanger fra Russland foruten alle andre erobrete europeiske land.  Disse ble brukt til anleggsarbeid, men de fleste av fortene ute ved kysten var ferdige før disse leirene ble opprettet. Fortene ble i stor grad bygge ved norske arbeidere og tyskerne.

De tyske soldatene på fortene og øvrige avdelinger besto etter hvert av styrker som ikke ble brukt i frontlinjen, for det meste litt eldre personell. Tyskerne klarte aldri helt å fordele ansvaret mellom marine og hær på en helt klar og hensiktsmessig måte.  Fort og andre installasjoner var derfor vekselvis betjent av hær og marine.  Tyskerne hadde itl tider enkelte Waffen SS avdelinger i Vestfold, men disse og de beste avdelingene til Wehrmacht ble etter hver sendt til Finland og Østfronten etter angrepet på Sovjet i 1941. 

Den halvmilitære «Organisation Todt» som var øremerket for å bygge opp befestninger og infrastruktur deltok meget aktivt i Vestfold.  Organisation Todt ble ledet av Albert Speer, Hitlers «sjefsarkitekt»  og rustningsministre i Tyskland sin øverste sjef .

 Øvelsesskyting  fra Vesteröen  (Folehavna) fort under krigen

Hvordan bygge en bunker?

Det første som måtte gjøres var å grave ut hullet der bunkeren skulle stå. Svært ofte måtte det også sprenges (som i Kjerringvik). Bunkerne lå som regel langt ute mot kysten langs Vestfolds kyst og det var stort sett fjell hele veien.  Når hullet var klart, ble det lagt et 10 cm dekke av betong i bunnen.  Var det høy fuktighet i området, kunne dette økes til 15 cm. Det ble så gravd dreneringskanaler rundt sokkelen for å lede vannet bort, når sokkelen var herdet, ble det lagt armeringsjern i 20 mm tykkelse oppå. Så ble det støpt en såle på 1,5 meter tykkelse, før veggene kunne reises. Ofte måtte man vente to til tre dager for den tykke sålen var herdet. Veggen ble bunnet opp med kubisk armering, det vil si en måte å binde armeringen i firkantede bokser på 20 – 30 cm, som gjorde veggene utrolig sterke. Innerveggene var 80 cm tykke, ytterveggene og taket var 2 meter tykke. Når stålskjellettet var reist, ble alt av ventilasjonsrør, ledningsgater, ovnsrør, dørrammer og stålplater, skyteskår etc montert. Det ble så lagt ned T-bjelker i stål med tynne stålplater i mellom for å forsterke taket. I VF Oslofjorden ble det brukt det som kalles Welblech, et buet bølgeblikk vi kan se i mange av bunkerne i Vestfold.  Når alt dette var på plass, kunne man begynne med forskalingen, Dette var en meget tidkrevende jobb som måtte utføres med pinlig nøyaktighet. Ble ikke dette skikkelig gjort, kunne det hende at man fylte betong et sted man ikke skulle. Støpningen ble gjort i en sammenhengende prosess, og det var av avgjørende betydning at det ikke ble avbrudd. Arbeiderne måte stake betongen ned i forskalingene slik at det ikke dannet seg luftlommer fordi dette ville gjort konstruksjonen svakere Når støpningen var gjort, måtte bunkeren stå i flere dager før den hadde herdet, Det kunne bli så mye som opptil 50 grader inne i bunkeren under herdeprosessen. Etter at den var ferdig herdet, kunne forskalingen rives og alt utstyr som ovner, dører, radioer, ventilasjonsaggregat, antenner, våpen, bord og stoler monteres, I mange av bunkerne i Vestfold sitter fremdeles forskalingen igjen på veggene, Mange av disse bunkerne er av enklere type enn de som er standard «Regelbauen» og hadde ikke så mye utstyr montert. Til slutt ble bunkeren dekket av et lag med tjære for at den skulle være vanntett.  Ofte ble bunkerne også forsterket med steinmasser i fronten og på taket, som både kunne tjene som kamuflasje og som forsterkning, Når bunkeren var ferdig, kom festningspioneren (ingeniørsoldat) og godkjente bygget og overlot den til soldatene som skulle bruke den.  Tyskerne var svært opptatt av at kvaliteten skulle være god, og festningspioneren tok ofte prøver av betongen for å se at den ikke var for dårlig, Den skulle tåle et trykk på 350 kg/cm2. Holdt ikke betongen kravet, kunne de forlange at den ble revet for byggmesters regning.

Fra boken «Festung Vestfold»

Bunkerne i Kjerringvik er av en noe enklere konstruksjon og er tilpasset plassen de er bygget på, men på de større fortene fulgte man nok «instruksjonsboka» til punkt og prikke.

Etter krigen overtok det norske forvaret fortene. Disse ble på begynnelsen av 60-tallet nokså kraftig modernisert med nye 120 mm Bofors-kanoner under pansret «padde-skjold». Fortene hadde karakter av beredskapsfort og var ikke bemanne permanent.  Helt frem til rundt 2003 var de siste av fortene operative og en del av det norske invasjonsforsvaret. Etter det ble samtlige fort nedlagt.  Fortenes tilstand i dag er noe forskjellige.  Det best bevarte fortet er trolig i Nevlunghavn (Oddane fort) rett utenfor campingplassen.  Dette er ikke åpent til daglig, en er omtrent intakt.  Fortet på Malmøya er demontert og på Vesterøya (som etter hvert fikk navnet Folehavna fort) er også mye av anleggene dessverre delvis sprengt bort.  På Torås på Tjøme kan man fremdeles se store deler av fortet intakt. Fornet i Kjerringvik er i god stand på den ordre bunkeren, mens den søndre ble noe ødelagt da man anla den nye havnen med klubbhus.  Men fremdeles kan man få et godt inntrykk av hvordan disse fortene var og hvordan de så ut tidligere.

Motstandskamp

Det foregikk til dels betydelig motstandsvirksomhet i form av grenselosing/transport mellom Fjellvik og Sverige under krigen, i tillegg til Milorg hadde oppbygging av avdelinger i området.  «XU» den hemmelige etterretningsorganisasjonen som oppsto blant Blindern-studentene var svært aktiv. XU kartla meget nøyaktig de fleste tyske militære anlegg under krigen i Vestfold og videresendte til England.

Vi skal gjengi hovedtrekkene av virksomheten og til Josef Vilhelm Ahlgren og Anders Anker Løvdahl.  Disse to gjorde en heltemodig innsats fra 1943 til de omkom bare dager før krigens slutt.  Disse to er meget fortjent hedret med en egen inskripsjon på fjellet nede ved badeberget i Fjellvik. Det er regnet at 3000-4000 mennesker ble fraktet med båt til Sverige fra havnene på Vestsiden av Oslofjorden.  Sannsynligvis ble 1.400 fraktet ut fra Sandefjord/Larvik området. Det er forsøkt å beregne hvor mange personer Josef og Anders fraktet, og det ligger trolig mellom 200 og 300 personer.  I tillegg kom store mengder våpen og ammunisjon den andre veien.

Både Josef og Anders var tilknyttet Milorg i Tjølling.  Overfarten til Sverige foregikk med den 23 fots åpne sjekta «Neptun» og den første turen skjedde i begynnelsen av november 1943 fra Viksfjrod hvor de  fraktet i sikkerhet en russisk offiser som sammen med andre fanger hadde rømt under tvangsarbeid på et steinbrudd i Brunlanes.  De andre fangene ble senere tatt og henrettet. Fangene kom fra leiren i Stavern som var den tredje største i Norge etter Grini og Falstad, med opptil 1.800 fanger. Turen gikk ikke særlig fort, sjekta hadde en 7-10 HK Volvo Penta motor.  Etter 7 (!) timer uten hendelser var de fremme i Sverige.  Navigeringen foregikk med Silva speiderkompass og sjøkart. Josef sto for navigeringen, Anders hadde ansvar for at motoren gikk som den skulle – og det gjorde ikke alltid. Den stoppet derimot ofte! Etter denne turen fikk de begge et opphold i Stockholm med en enkelt befalsutdannelse. Tilbake til Norge tok de med seg kurerpost og utstyr til Milorg.

Sjekta «Neptun»

Etter hvert flyttet de virksomheten over til Fjellvik rett ved siden av Kjerringvik – tyskerne hadde kommet på sporet om at det skjedde «ting» i Viksfjord og plasserte en patruljebåt der. Helt i starten var flyktningetrafikken ikke så organisert som den ble senere.  En del som hadde drevet med spritsmugling før krigen var faktisk av de som deltok i starten!  Det skadet vel ikke å ha detaljkunnskaper om aktuelle skjulesteder.  På svensk side ble hovedmottaket lagt til Havstenssund i nærheten av Gräbbestad et stykke syd for Strømstad. På det meste var det 15 operative ruter fra Risør i syd til Hvaler i øst. Hele operasjonen i Sverige ble drevet av nordmenn som hadde kommet over og under oppholdet i Gräbbestad sørget man for at de som arbeidet med grenselosingen hele tiden flyttet fra sted til sted og at de ikke kom i kontakt med hverandre.  Man ville forhindre at noen «sprakk» under avhør.

Noen hjemme lurte etter hvert på hvor Anders og Josef «ble av».  Det ble plantet rykter om at de var på Sørlandet, at de hadde tatt hyre på et tysk skip etc.  En del av disse ryktene overlevde dessverre krigen og førte til et feil ettermæle.  De to forandret også utseende, farget håret og anla skjegg og bart.

Det ble etter hvert et godt samarbeid med svenske myndigheter (det var langt fra tilfellet i starten av krigen!).  Bl.a. møtte havnepolitiet i Strømstad opp og tok i mot flyktningene utenfor kysten slik at disse kunne fraktes inn til land under dekk.

I retur til Norge tok «Neptun» med seg utstyr og meldinger.  Utstyret ble gjemt potetlåver og på avsidesliggende steder når de kom frem til Norge.  Et slikt sted var Fossevik ved Ranvika og potetkjelleren som den dag i dag finnes i veidelet fra Fjellvik hvor man kan gå ned til Ranvika eller opp til høyre mot Såtås/Kjerringberget.

Taktikken Josef og Anders brukte, var å komme seg så langt ut som mulig fra norskekysten i ly av mørket. Når dagslyset kom, var de i farvann patruljert av allierte fartøy og så nær svenskegrensen som mulig. Tyske patruljebåter vegret seg for å gå langt ut i frykt for å møte allierte fartøyer. Tilsvarende ble turene planlagt slik at man nådde Fjellvik i ly av mørke. Både tyske patruljefartøyer og drivende hornminer kunne være risikable. På en tur var de bare 3.5 meter fra å gå på en hornmine.

Den mest kjente og omtalte turen Josef og Anders foretok, var turen med mannskapet fra et amerikansk B-24 Liberator bombefly som styrtet etter angre fra tyske jagerfly og luftvernartilleri i Brunlanes 22. april 1945. Flyet skulle levere containere til norske motstandsfolk vest for Oslo, men nådde aldri fram. Av mannskapet på 10 overlevde 9 – to av dem skadet. De to skadde ble tatt til fange, men seks av de andre ble fraktet over til Sverige av Josef og Anders.  Disse seks ble først samlet av Milorg i Lågendalen og ble deretter fraktet ned til Fjellvik hvor den lokale Milorgsjefen Bjarne Storm Halvorsen hadde et hus.  Huset står der den dag i dag – og eies i dag av familie Bakkevig (rett til høyre 200 meter før du kommer til Fjellvik gård).  Da avreisen nærmet seg, ble de flyttet nærmere stranden i Fjellvik til hytta som i dag ligger nærmest stranden på venstre side (familien Engebretsen). Derfra gikk de om bord i «Neptun» og til sikkerhet i Sverige. «Neptun» var fremme på Koster 23. april kl. 10.00 og ble møtt av amerikanske representanter. Allerede kl. 16.00 samme dag ble de fløyet tilbake til England  og basen de forlot 22. april.  Mer effektivt kan det vel neppe gjøres.

Sjøkart som viser reiserute fra Fjellvik til Sverige

En annen tur ble forettat 9. september 1944. «Neptun» skulle frakte over skipsreder Peder Melsom og hans kone Helen. Den turen ble hard med hyppige motorstopp (problem med bensintilførselen) i stiv kuling med storm i kastene. De var nær ved å havarere vest av Svenner fyr i forbindelse med ette av motorstoppene, men kom til slutt trygt fram til Koster på svenskekysten.

Det var på tilbaketuren 28. april 1945 at Josef og Anders ble borte. De hadde med seg 480 kg våpen  ammunisjon og utstyr. De gikk i følge med en annen båt, N8.  Det var kuling og stor sjø.  «Neptun» ble observert fra N8 og  at de stadig måtte pumpe ut vann.  Etter en stund ble «Neptun» borte, og N8 gikk inn til Fjellvik og gjemte lasten sin i kløften som går opp på siden av badeberget. Vi vet ikke noe om hva som skjedde med «Neptun»,  men rapporter og kurs tyder på at sjekta gikk ned straks syd for Rauer. Området mellom Rauer og Svenner er som kjent beryktet for farlige bråttsjøer som kan bygge seg opp raskt ved sterk vind fra sørvest.

Det kom aldri til direkte konfrontasjoner med tyskerne så lenge trafikken varte. Men det kunne være nære på. Arild Andersen forteller:

«Jeg satt vakt i Lauvkarto, ca 100 meter fra huset til Storm Halvorsen, som var fullt av flyktninger, da jeg plutselig fikk øye på en tysk lastebil full av soldater. Dæven, tenkte jeg. Hva er dette for noe? Lastebilen snudde i enden av Fjellvikveien da de ikke kom lenger, og kjørte tilbake hvor de kom fra».

Det er vanskelig i ettertid vite nøyaktig hvor mange personer som ble fraktet over av «Neptun»,  men en beregning er at et realistisk tall vil være mellom 200 – 300 personer, ofte gikk det flere turer hver uke.

Tilbake