…..I GREVENS TID

(og enda lenger tilbake)

 

Velkommen til en historisk vandring som tar deg helt tilbake til steinalder, vikingtid og grevetiden i området Kjerringvik – Viksfjord. Vi skal følge de gamle ferdselsveiene gjennom dette vakre landskapet.  Veien vi følger er den samme som er avmerket på gamle kart, f.eks. «Grevskapskartet» fra 1826. Denne turen kan fint kombineres med Kyststien mellom Kjerringvik og Ula og andre rundturer.

På turen passerer vi en rekke steder med funn mer enn 2000 år tilbake og fremover mot vår tid.  Det som gjør denne turen særegen er at landskapet bare i liten grad har forandret seg gjennom årene. 

Kort beskrivelse

  1. Kjerringvik – uthavn fra 1600-tallet
  2. Boplass – steinalder
  3. Fjellvik – gård fra 1870
  4. Boplass – steinalder
  5. Hulvei – middelalder
  6. Såtås-hula – steinalder og 2. verdenskrig
    Holtan-gårdene – jernalder
  7. Hulvei – middelalder
  8. Gravhauger bronsealder
  9. Hovland – jernalder

Turen går mellom Kjerringvik og Viksfjord.  Beskrivelsen starter i Kjerringvik.

Når du ferdes her – husk at du passerer viktige funnsteder og historiske minner, mer enn 2000 år gamle. Vis respekt for dette og unngå unødvendig tråkk, rasting o.l. på selve funnplassene.  Det er selvsagt ikke lov å ta med seg «souvenirer» eller agere hobbyarkeolog i disse områdene!

Nedenfor finner du en mer detaljert beskrivelse av vandreruten.

  1. Kjerringvik

Du finner en god del stoff på egne skilt i Kjerringvik, om historiske hendelser og om naturen rundt Kjerringvik.

Kjerringvik har navnet sitt etter Kjerringberget. Navnet «Kjerringberget» har noe uklart opphav, men mye tyder på at Kjerringbergets utseende gir oss svaret. Fjellpartiet som består av to topper med et dalsøkk mellom er et gammelt landemerke for sjøfarere, altså et viktig punkt for sjøfarten i dette distriktet. Utenfra ser de to ”god-runde” toppene ut som ”ei Kjærring” dvs. som kvinnebryst!

Det finnes gamle uttrykk som fiskerne herfra brukte: ”Kjærringa vannær” ,”Kjærringskrevet ” og ”Han biter`nte før kjærringa vannær ”  – da var fiskeren dratt så langt til havs at han kunne se vann mellom de to toppene på Kjerringberjet – altså i Kjærringskrevet.

Gårdene Bergan Ytre og Hovland Nordre hadde grenser som endte i sjøen ved Kjerringvik.  Hovland Nordre eide den nordre og søndre holmen, de som tidligere ble kalt Hovlandholmene, som i dag er Måkeholmen og Martaholmen.  Det var særlig tilgangen til fiske og havneplass som var av stor viktighet for gårdene.  Alle matrikkelgårdene på Torsøy-halvøya hadde grenser som gikk ut i sjøen, det sier oss at fiske var like viktig som jordbruk.

Kjerringvik fikk sin første oppblomstring under «Hollender-tiden».  Hollandske fartøyer brukte flittig Kjerringvik som ankringsplass på 15-1600-tallet for å kunne handle trelast.  Store deler av Amsterdam og andre hollandske byer er fundamentert med norsk tømmer, bl.a. fra vår del av landet. Fordelen med Kjerringvik var at man kunne omgå monopolet på trelasthandel som ble kontrollert av myndighetene.  Dette var en viktig inntektskilde, så her snøt man myndighetene i stor stil. I bytte gikk det sikkert en del husholdningsvarer og ikke minst brennevin og øl. Det må ha vært folksomt og livlige tilstander i Kjerringvik til tider. Kjerringvik er nevnt i brev fra 1536 som omtaler fiskerettigheter der. Permanent bosetting fikk Kjerringvik først i 1720-årene.  Vi ser at Kjerringvik er nevnt på hollandske kart så tidlig som i 1628.  Sammen med Kjerringvik-navnet kan vi lese det merkelig navnet «Musehol».  Hva slags «musehull» dette kan være sier historien ikke noe om. Utover 1600-tallet kom betydningen av hollenderhandelen til å minske – det meste av skogene var simpelthen hugget ut.

Grevskapet

Laurvigen Grevskap eller Grevskapet Larvik ble opprettet 29.9.1671 for stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve av Christian V.  Grevskapet omfattet på det største Larvik (inkludert Tjølling), Tjøme, og deler av Sandefjord (Sandar og Kodal).  Grevskapet var sammen med Jarlsberg de eneste i Norge.  Til sammen var det 6 grever av Laurvig, hvorav slekten Danneskiold-Laurvig og Ahlefeldt-Laurvig var de to hovedgrenene.  Greven bodde i Danmark og hadde nok lite kontakt med sitt norske grevskap. Grevskapet ble i hans fravær styrt av en overinspektør.  Greven hadde såkalt «birkerett» som innebar rett til å ansette prester, dommere og lensmenn i grevskapet og greven hadde også skatte- og tiendefrihet.  Hovedinntekten fra grevskapet var tømmer/trelast og etter hvert noe industrivirksomhet. Det gikk etter hvert riktig dårlig med den siste Laurvig-greven.  Han ble etter hvert økonomisk ruinert, og til slutt overtok den danske kongen hele grevskapet i 1805. Danskekongen ble sittende med dette betydelige landområdet også en tid etter at Norge kom i Union med Sverige i 1814.  Et konsortium av privatpersoner kjøpte grevskapet fra ham i 1817 (de ble kalt «grevlingene» på folkemunne), men klarte ikke å betale hele beløpet. I 1821 ble grevskapet slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larvik amt.  Da var også adelskapet i Norge formelt opphørt .

Størstedelen av grevskapets eiendommer ble til slutt kjøpt av familien Treschow i 1835.

For videre lesning, se hjemmesiden til www.kjerringvik.com

Fra Kjerringvik brygge følger vi veien nordover et par hundre meter og tar til venstre mot Parkeringsplassen hvor Kyststien har et av sine startpunkter.  Vi følger Kyststien det første stykket.  Etter noen hundre meter kommer vi til en mindre vei til høyre som går inn i retning «Bedehuset».  Vi skal følge den gamle veien videre nedover mot Fjellvik.

2. Boplass fra steinalderen

Etter forholdsvis kort tid kommer vi til det neste stedet av historisk betydning.  Der hvor kyststien/veien gjør en brå sving mot høyre og vi kan se den indre delen av Fjellvik er det gjort funn av en boplass fra steinalderen, som kan være 2 – 3000 år gammel. Det er gjort funn av bearbeidete flintstykker her. I steinalderen lå dette området nede ved sjøen, men p.g.a. landhevingen ligger den nå et stykke inn i landet.


4. Fjellvik

Vi fortsetter videre og kommer til gården Fjellvik.  På Grevskapskartet er gården avmerket med sitt gamle navn «Botn», den ble i andre halvdel av 1800 skilt ut som egen gård fra Hovland Mellom og var fra 1878 eget bruk. Selve Fjellvika ble tidligere kalt «Korshavn».  Kulturlandskapet rundt Fjellvik er lite preget av hyttebygging, og det er lett å se for seg hvordan det har sett ut her i «grevetiden».  Fjellvik var et viktig sted for motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.  Fra Fjellvik gikk båttrafikk mot Sverige med flyktninger.  Man har regnet med at opp mot 200 personer ble fraktet herfra – rett under nesen på tyskerne.  Sjekten «Neptun»  på 23 fot med Josef Anker Løvdal og Anders Wihelm Ahlgren var en av båtene som gjorde en stor innsats i dette arbeidet.   «Neptun» forliste tragisk i dårlig vær bare dager før freden i 1945 (28.4.1945) ute ved Rauer/Svenner og begge omkom.  Hvis man tar en avstikker ned til moloen i Fjellvik ser man en minneinskripsjon om «Neptun» på fjellet der.

Maleren Harald Sohlberg har laget noe flotte malerier først og fremst fra Kjerringvik, men malte også dette bildet fra Fjellvik (1903-05). Sohlberg må han ha hentet motivet omtrent der veien svinger brått mot høyre før du kommer til selve Fjellvik gård.

4. Boplass fra steinalder

Akkurat i det vi har passert gården Fjellvik på venstre hånd går vår vei skarpt til høyre i stedet for å følge Kyststien videre.  Etter ca. 300 meter kommer vi til nok en funnplass fra steinalderen. Her er det også funnet knust  gråhvit flintknoll.


5. Hulvei – middelalder

Vi fortsetter nå mot nord et stykke.  Litt før vi kommer til gården Søndre Holtan passerer vi et interessant, men kanskje lite påaktet historisk minne i form av en hulvei. Denne kan sees som en nedsenkning i terrenget.  Stien går parallelt med veien. Selv om den ikke gjør så mye ut av seg, er dette en av de få norske hulveier som fremdeles tydelig kan sees.  Begrepet «hulvei» kommer av at veiene i gamle dager på grunn av tråkk og kjøring etter hvert ble slitt ned slik at selve veibanen sank dypere og dypere i terrenget. Man hadde ikke den gangen noen effektiv form for slitedekke som motvirket tråkket, og det var vel heller ikke så viktig for datidens transportbehov.  Det finnes tilsvarende hulveier andre steder i Larvik, bl.a. i Bøkeskogen. Hulveien ved Søndre Holtan er datert tilbake til før renessansen.  Deler av veien følger vi også mot Hovland på den andre siden av Såtås (se nedenfor).  Man kan ser for seg hvordan hester og kjørekarer slett seg frem på veien i eldre tide

6. Såtashula – Holtan-gårdene

Bare noen meter fra stidelet ved Holtan kan du på høyre hånd besøke «Såtåshula». Såtåshula er en naturlig hule som trolig har tjent som bosted helt fra steinalderen.  Hulen har også brukt i nyere tid – under 2. verdenskrig – som skjulested for utstyr og våpen.  Her var det også en tid en radiosender som ble operert av motstandsbevegelsen.

Avstikker

Ved Holtan fortsetter vi til venstre i skogbrynet ovenfor gården mot Såtas.  Her finner du et sti-kryss hvor man alternativt kan ta av mot toppen av Såtås (merket sti). Du kan fortsette over Såtås og ned mot Ranvikveien. Derfra mot Ranvika eller Kjerringberget og Kyststien.


Helt på toppen av Såtås finner vi steinsetting fra en gravhaug (rundrøys) fra jernalderen som er ca. 1.500 år gammel.  Gravhaugen er nå delvis dratt utover. På sletten mellom Kjerringberget og Såtås ligger det flere store steinalderboplasser hvor det er gjort funn av mengder av bearbeidet flint.

Gårdene som ligger i dette «dalføret» ned mot Fjellvik bærer navnet Holtan (Nordre og Søndre Holtan).  Det har vært spekulert på om Holtan – eventuelt sammen med   Hovlandgårdene kan ha vært et kongssete for Halvdan Svartes sønnesønn Halvdan Øysteinsson av Ynglingeætten. Snorre nevner i Ynglingesaga at Halvdan var en stor hærmann som var lenge i viking og vant seg gods.  Han skal ha vært raus med gaver, men gjerrig på maten (!).  Halvdans kongssete kaltes Holtar og der døde han ifølge skaldekvadet, men fikk sin haug på Borre. Flere historikere har skrevet om dette basert på sagakildene, men det er naturlig nok vanskelig å finne faktiske holdepunkter. Det nye funnet av en stor gildehall i 2019 på Hovland kan bestyrke teorien om et viktig kongssete i området (se punkt 9 under).

7. Hulvei – middelalder

Fra Søndre Holtan går veien vår videre mellom Såtås og Holtantjønna mot vest.  Dette området er preget av mye skog som har fått stå uberørt gjennom mange år og fremstår nå som en nesten ugjennomtrengelig «eventyrskog».  Denne skogen er også hjemmet til mange dyr.  Vi kan slumpe til å se rådyr, elg og rev, sjeldnere hare og grevling. Større rovfugl som hauk og musvåk holder til her foruten en koloni ravner.

På myrene i området har det gjennom tidene vært kullmiler og brenning av torv.  Kull fra myrtorv ble brukt i smelteovner i Lågendalen.

 Avstikker

Et par hundre meter etter passering av hogstfeltet går det sti til høyre mot nordøst.  Denne kommer ut på Masåsen i nærheten av gårdene Bergan. På Masåsen ser man rester av gammel steinindustri for produksjon av Larvikitt.  Produksjonen ble innstilt rundt år 1990. Følger man gangveien mot høyre kommer man til slutt tilbake mot Holtangårdene og deretter tilbake mot Kjerringvik.  Denne rundturen – «Holtan-tjønna rundt» – er et fint alternativ om man ikke ønsker å gå helt til Hovland. 

8. Gravhauger – Bronsealder

Vi passerer på sydvestsiden av Hegnafjell.  Her ble det i 2016 registrert 3 – 4 gravhauger (jernalder). Det er også funnet tilsvarende gravhaug på nordsiden av åsen.  Hele området vi beveger oss inn i nå er nærmest «oversådd» med funnsteder fra jernalder og frem mot nyere tid.  Dette omfatter alt fra flint fra steinalder/jernalder til mynter, beltespenner, vektlodd, spinnehjul og metall (blygjenstander) fra vikingtiden og senere. Se også egen omtale punkt 9 nedenfor om Hovland.  På Kjerringviks hjemmeside finnes en lenke til Riksantikvarens kart over funnsteder i området.

9. Hovland

Herfra er det kort vei til Hovlandgårdene.  Rett før – i det vi ser gårdene – passerer vi Hov, som trolig har gitt navn til gårdene ved at det kan ha vært et førkristent gudshus her – et hov.
Hovland er av de eldste og gårdene på Torsøy. Det antas at det har vært gårdsdrift her i mer enn 1.500 år.  I 2019 ble det gjort viktige og interessante funn av gull-blikk fra 700-800 tallet, flere vekter, beltespenner etc.   Georadar avdekket rester etter en stor gildehall med lengde på hele 36 meter – det er lengre enn den rekonstruerte gildehallen på Borre (se nedenfor).


Dette viser at Hovland må ha spilt en betydelig rolle i vikingtiden og før dette.  Funnet gjør at man må revurdere noe av oppfatningen av områdets historie. Tidligere antok man at handelsplassen Kaupang (Norges første «by») på den andre siden av Viksfjorden hovedsakelig var en handelsplass som ble brukt om sommeren og hvor det da var en stor tilstrømming av folk, mens det om vinteren var forholdsvis beskjeden bosetning.  Nå tyder de nye funnene på at permanent bosetning med til dels store «gårder» har eksistert både på Hovland og Kaupang.  Til sammen dannet disse bosetningen (sammen med andre i området) et viktig politisk og økonomisk senter i Norge i 200 år mellom ca år 700 og 900. Området hadde trolig sterke forbindelser til Danmark.

Vi passerer forbi Hovland-gårdene og kommer ut på Ula-veien.  Her er det forbindelse til Kyststien mot Eftang og Ula eller innover mot Klåstad.

Avstikker

Klåstad og Klåstad-skipet.   Noen hundre meter innover mot Larvik ligger Klåstad.  Her ble det i 1893 gjort funn av det som ofte betegnes som «Norges fjerde vikingskip».  Skipet ble først gravd ut i 1970 og står utstilt på Slottsfjellmuseet i Tønsberg. Til forskjell fra Oseberg-, Tune- og Gokstad-skipet er dette ikke et skip fra gravhaug, men et handelsfartøy (en knarr) som trolig ganske enkelt har drevet på land og sunket på grunt vann i Klåstadkilen.  Skipet er datert til år 998. Kjølen er litt over 16 meter, litt mindre enn Gokstadskipet og er bygget av eik med øvre bordganger av furu og med øvre spanter av bøk.  Skipet hadde om bord en last med brynestein-emner fra Eidsborg i Telemark da det forliste.  Det er laget en kopi av Klåstadskipet som ble sjøsatt i 2018 og har navnet «Saga Farmann».



Det er bussforbindelse mot Sandefjord og Larvik fra Klåstadkrysset. Man kan også ta seg enkelt mot  Ula – Herfell – Ranvika – Eftang herfra.

Alternative rute tilbake til Kjerringvik

Når du kommer ut på Ula-veien fra Hovland, kan du ta til venstre mot Ula og etter 200 meter kommer du til noen store drivhus på Skisaker. Ta veien innover mot venstre og til Ranvika. Du er da på en annen av de historiske ferdselsveiene som går ned mot Ranvika og deretter tilbake til Kjerringvik.  Også denne veien er av de opprinnelige veiene fra «Grevetiden».  Fra denne veien kan du også ta av til Herfell og deretter Ula.

 


Tilbake