Litt mer lokalt fra Napoleons-krigene i Kjerringvik og Tjølling

Utdrag fra Lorens Bergs bygdebok

I Kjerringvik 1808

I begynnelsen av mai 1808 merket folk kryssende engelskmenn utenfor Tjølling-kysten, og tidlig om morgenen 7. mai kom en kornlastet brigg styrende inn til Kjerringvik, forfulgt av en engelsk fregatt og en kutter. Briggen ankret, og mannskapet skyndte seg i land og satte til skogs. De manglet våpen, og de så at engelskmennene satte båter på vannet. Et par båter kom roende inn mot havnen – det var åpenbart fiendens hensikt å kapre briggen. I den forreste barkassen (robåten) skal det ha vært 12 mann og 3 offiserer. Kystvakten var på post, men å få samlet mannskap i en fart nå tidlig om morgenen var ikke lett. Kystvaktsjefen løytnant Jens Grønvold bodde helt i Sandefjord. Den rode (avdeling) av kystvernet som skulle passe på i Kjerringvik, hadde Anders Jonssøn og Per Larssøn, begge Hovland, som ledere. Og Hovlandkarene tenkte ikke på å gjemme seg i skogen. De fikk skrapt sammen 6 mann og kom settende i springmarsj til til Kjerringvik. Her fikk de med seg losen Ola Larssøn, så de ble i alt 9. Anders Hovland tok ledelsen og «posterede sig fordelagtig». Han skal ha tatt stilling i fjellet like nord for den nåværende gamle steinbrygga. Den forreste barkassen nærmest seg da briggen for å entre. Anders anropte engelskmennene, men de bare lo hånlig, og da de kom til skipssiden, reiste en mann seg for jumpe om bord. «Nu vil vi gjøre vårt bedste!», sa Anders, tok sikte på mannen og fyrte av. Han traff, og med det samme smalt i det børsen til losen, og en til stupte. De andre skjøt også, og enda en ble såret.  Engelskmennene ble skremt og de synes ikke engang å ha brukt sine våpen. Båtene rodde ut av havnen så fort de kunne. Først ved 8-tiden fikk den vesle troppen forsterkning av flere kystvernmannskaper, og ved 10-11 tiden kom løytnant Grønvold med flere undre mann «som intet heller ønsket end et dacapo af enlændernes barkasser, men disse med fregatterne fjernet sig noget fra kysten».

Norsk brigg 1808

Mot kvelden sendtes de fleste hjem. Det var mest bønder fra Sandeherred og Tjølling og nå i våronna var tiden kostbar. Grønvold og seksjonssjef Ola Gokstad holdt vakt om natten med 80 mann. «Men da vi kl. 6 morgen ingen fiender saa fra fjeldene, rykket vi hjem med et muntert folk, som beklaget at barkasserne ikke kom igjen».

Kystvern 1808 – “Femtendalerskarer” – datidens hjemmevern.

At en liten flokk bygdemenn under anførsel av en av sine egne så modig hadde avvist et fiendtlig forsøk på landgang, vakte oppsikt og særlig lederen Anders Hovland fikk mye ros. Hans opptreden berømmes i alle rapporter.  Løytnant Grønvold skrev: «Jeg haaber Deres velbaarenhet vil indse, hvor tapper denne opførsel var paa et øde sted, uden flere menneskers hjelp…. Og ved denne leilighed har roteformanden Anders Hovland vist den mest bestemte koldsindighet….»  Myndighetene ønsket derfor å hedre Anders Hovland med Dannebrogs-medaljen, og ut på sommeren fikk han ordre om å innfinne seg i Stavern.  Her ble han 26. juli tildelt medaljen av kontreadmiral Lorens Fisker «med al mulig tilveiebringelig høitidelighed dekoreret med det hæderstegn som  … udmerker ham til at nævnes Danebrogs-mand».

Jernverkseier Jakob Aall sendte en dusør til Anders og hans kamerater – til forlegenhet for eieren av den kornlastete briggen, kjøpmann Christen Thorsen i Drammen, som «glemte» å vise sin takknemlighet for at kystvakten i Kjerringvik hadde berget skip og last. Anders Hovlands børse oppbevares fremdeles i bygden.

Kystvern 1808 – Matros på kanonsjalupp

Misvekst 1812

Det var sen vår, og bare noen få hadde fått sådd noe før pinse, som det året falt omkring 10. mai. Våronna varte mange steder til ut i juni. Sommeren var kald og med mye regn, men åkrene kom seg likevel godt og sto frodige slik at bøndene forventet en god høst.  Det ble en sørgelig skuffelse. Allerede i august kom det kuldenetter så potet-gresset svartnet, og de første dagene i september frøs hveten og deretter også havren som var sådd sent.   Senere ble det verre – det som kulden hadde spart ble ødelagt av langvarig regn som varte i 8-10 uker, til dels med snø innimellom.  Bare på svært tørre og sandige jorder, tilsådd før pinse, fikk folk høstet inn før september-regnet kom.  De aller fleste fikk ingenting inn før regnet kom.  Det så sørgelig ut på åkrene utover i Tjølling.  Det grodde, det svartnet og det råtnet – og til slutt frøs det. Noen steder holdt de på med skuronna helt til snøen kom.

Kystvern 1808 – Offiser og mening i Kystvernet

En av bygdens krigsveteraner

Abraham Hanssøn Breivei hørte til Brønnum-slekten og var født i 1785.  Som ung enkemann giftet han seg med datteren på Breivei og flyttet dit i 1811. Han tjente som kommandersersjant 1808-14, var ved grensen, men hørte for det meste til besetningen på Frederiksten Festning. Abraham Breivei ble svært gammel – han levde helt til 1883 og kunne sent i livet fortelle om minnene fra krigsårene. De både sultet og frøst mange ganger, men holdt motet oppe. Det var jo mest unge karer som heller spøkte og lo enn kom med klager og klynking.

En gang var kaptein Tharum, Breivei og tamburen blitt alene ved et steingjerde.  Kulene suste om ørene på dem og de måtte redde seg unna. Det gikk heldigvis bra, de huket og sprang langs gjerdet, men tamburen mistet trommen som rullet nedover bakken. Ofte var det strie utmarsjer, en dag hele 6 mil over ås og hei.

I festningen lå de i to år, og vakttjenesten kunne være nokså trettende. Men i vaktstuen var det gjerne livlig; det var alltid spøkefugler som fikk latteren på gli. Under beleiringen kom en gang en brann-kule farende inn i brakken, rev vekk den ene veggen og flere stokker i taket og rullet fresende på gulvet. De ble så skremt at de glemte å slå vann på den , men heldigvis sprang den ikke. De prøvde senere å skyte den tilbake mot fienden, men den var for stor og gikk ikke inn i kanonen.

Mellom kampene kunne ofte de norske og svenske soldatene slå av en samtale, og nordmennene fikk flere ganger tobakk og brennevin av svenskene.

Til slutt kom den triste dagen da stormaktene hadde bestemt at festningen skulle overgi seg. De skulle marsjere ut med faner og musikk, mens svenskene presenterte gevær. Men noen skikkelig musikk hadde de jo ikke, bare trommer, og de ble ikke spart. «Nogen banna og nogen graat».  Breivei og kameraten hans Hans Sørensssøn Lingum bar fanene og marsjerte sammen med sjefene i spissen. Da de siden skulle gi fra seg våpnene, ba Breivei den svenske offiseren om lov til å behold sitt, og det fikk han.

.

Klikk på bildet for å få lesbar tekst. (Åpnes i ny fane)

Tilbake